En flott aktivitet for barn er å lese eventyr sammen i naturen. Ta med barna til ditt nærmeste skogholt og kos dere med et eventyr tilpasset skogsrommet.

Skrevet av Guru Amrit Khalsa 2019

1. Kapittel

Gutten var flink å finne ting. Han klarte alltid å finne ting mamma eller pappa hadde mistet.

I dag ville han finne igjen spikkekniven sin. Han hadde mistet den i skogen.

Spikkekniven hadde engang tilhørt guttens bestefar. Da de skulle flytte fra det gamle huset, hadde gutten funnet kniven på loftet.

Gutten elsket å spikke med spikkekniven sin.

Det var skoleferie og i går hadde gutten vært med pappa på jobb i riksarkivet. Når pappa hadde spise pause hadde de gått en tur gjennom skogen til vannet for å bade. Når de hadde kommet fram så han at glidelåsen på sekken var ødelagt, og spikkekniven borte.

De lettet grundig etter kniven på tilbakeveien, men den var sporløst forsvunnet. Pappa sa at han kunne kjøpe en ny, finere spikkekniv til gutten. Men gutten ville ikke ha en ny spikkekniv, han ville finne igjen sin egen.

I dag skulle han ut for å lete.

Han gikk langs den samme stien han hadde

gått dagen før med pappa.

Han passerte luft tårnene

som lignet store roboter,

med mørke firkantete øyner.

Han gikk sakte og gransket

hver stein og hver kongle.

Han fikk øye på noe som glimtet opp til høyre.

Kunne det være spikkekniven hans?

Gutten fulgte en liten sti opp til høyre,

 på utkikk etter spikkekniven sin.

Han klatret oppover, over skrukkete røtter.

Han så kongler og blader. 

Det var her oppe et sted han hadde sett glimtet.

Han kom til en lysning. Midt i lysningen, på en haug med kongler, satt en liten rar mann.

2. Kapittel

Mannen hadde bustete grågrønt hår og et skjegg delt i

to fletter. Han var veldig liten. Gutten hadde hørt om

kortvokste menn som ikke var så mye større enn han

selv. Men denne mannen var mye mindre enn ham.

Mannen satt med øynene lukket.

«Hallo!» Sa gutten.

Mannen åpnet et øye og betraktet gutten.

«Hvorfor sitter du der?» Spurte gutten.

«Hvorfor står du der?» Spurte mannen.

«Jeg leter etter kniven min.» Sa gutten.

«Jeg leter etter fløyten min.» Sa mannen.

«Har du mistet den i skogen?»

«Ja.» Svarte mannen

«Jeg har også mistet kniven min i skogen.» Gutten så på den rare mannen. «Kanskje vi kan lete sammen etter kniven min og fløyten din?» Foreslo han.

Mannen åpnet begge øynene og hoppet opp på beina. «Det var en god ide`!» Sa han og klappet i hendene.

«Hvor mistet du kniven din?» Spurte den lille mannen.

Gutten pekte mot stien. «I går, på stien der nede.»

«Da vet jeg hvem vi kan spørre!» Sa den lille mannen.

 «Kom, vi leter etter kniven din først.»

Gutten syntes at dette hørtes bra ut og

 fulgte etter den lille mannen videre inn i skogen.

Når gutten så mannen bakfra,

så han en underlig ting.

 Den lille, rare mannen hadde en hale.

3. Kapittel

Gutten og mannen kom til en lysning, i midten var det en stor greinhaug.

Det så ut som noen hadde begynt å gjøre klar til et St. Hans bål.

«Å, nei! Nå er det like før de våkner! Dette går ikke!» Utbrøt mannen

forskrekket. Han løp bort til et tre og hvisket til det mens han klappet

det rolig. Når han var ferdig gikk han og gjorde det samme med neste.

«Hva gjør du?» Spurte gutten forvirret.

«Shhhh.» Hvisket mannen tilbake. «Disse trærne er blitt altfor urolige.

 Ser du ikke at de holder på å våkne?» Mannen pekte på trestammene der

de hadde heist seg opp fra jorda. Akkurat som om den hadde tenkt å trekke røttene rett ut av jorda og dra av gårde.

«Jeg har aldri hørt om noen trær som har våknet før.» Sa gutten stille til mannen da han var ferdig. «Er det så farlig om de våkner?»

«Ja, Veldig farlig! Siste gang trærne våknet krangla de med dinosaurene.

Du vet hvordan det gikk med dem?» Sa mannen.

«Men trær kan vel ikke våkne på ordentlig kan de?» Spurte gutten.

Mannen så rart på gutten. «Selvfølgelig kan de det, vet du ingenting om trær?»

«Jo, jeg har lært masse om trær på skolen.» Gutten var flink på skolen

og hadde lært å kjenne igjen de fleste trærne på bladene, men  

han hadde ikke lært noe om at trær kunne våkne.

Gutten tenkte litt. «Pleier trærne å være så urolige?»

«Nei, det er bare det at dragen sover så urolig disse dager,

 og trærne blir påvirket av dragen.»

«Dragen?» Spurte gutten forskrekket.

«Ja, dragen som sover i jordens indre. Vet du ikke om den heller?»

«Nei.» Svarte gutten. «Sover det virkelig en drage i jordens indre?» Spurte gutten.

«Ja.» Nikket mannen.

«Men blir den ikke brent opp av lava?»

«Nei, nei!» Svarte mannen og lo litt. «Det er på grunn av dragen at det er lava i jordens indre, fordi dragen er så varm skjønner du.»

«Kom, vi må finne spikkekniven din!» Sa mannen.

Mens de gikk videre nedover stien spurte gutten noe han hadde lurt på helt siden han hadde sett den lille rare mannen sittende på kongler.

«Hva er du egentlig?»

«Et skogstroll.» Svarte mannen.

4. Kapittel

De stoppet ved en bergvegg med et stein ansikt i.  

Skogstrollet gikk bort til ansiktet og hvisket til det.

Så la han øret sitt på veggen og lyttet.

Gutten tenkte på hvor mye rart han hadde sett i dag.

 Foran han sto et skogstroll, som han alltid hadde trodd

 ikke fantes på ordentlig. Han hadde hørt om trær

som kunne våkne og en drage som sov.

Det er ting som finnes på ordentlig og ting som

bare finnes på lat. Mye at det han hadde sett og hørt i dag skulle

egentlig bare finnes på lat. Troll og drager og trær som kunne

våkne skulle ikke finnes på ordentlig.

Men her foran han var et skogstroll.

Ut ifra alt han hadde lært om verden så skulle

 det være helt umulig.

Skogstrollet snudde seg til gutten og smilte.

«Jeg vet hvor spikkekniven din er!»

Skogstrollet ruslet ned til en stor sti med gutten etter.

De gikk bortover stien til høyre.

Det var den samme stien gutten hadde

 gått på dagen før med pappa.

 De kom til en stor veltet tre stamme.

5. Kapittel

Det var en lysning med to mosegrodde stubber.

De var hule begge to. Skogstrollet gravde inn

 i den største stubben. Han løftet ut noen

 kongler og under fant han guttens spikkekniv.

Gutten ble så glad.

Skogstrollet fortalte at her var et av

gjemmestedene til skjæra. Skjæra hadde

funnet og gjemt bort spikkekniven

hans.

Nå var det tid for å finne skogstrollets fløyte.

Han så på skogstrollet, og spurte det han alltid pleide å

spørre mamma eller pappa når de hadde mistet noe.

«Hvor hadde du fløyten din sist?»

Skogstrollet klødde seg i hodet.

Han pekte nedover en liten sti. «Der nede, tror jeg.»

«Da skal vi finne fløyten din!» Sa gutten.

De gikk ned stien mellom blåbærlynget. De gikk forbi en stor maurtue som holdte på å spise opp et tre. De kom til stedet der skogstrollet sist hadde hatt fløyten sin.

6. Kapittel

De stoppet ved et lite berg.

«Her satt jeg og spilte for blåbærene.» Sa

skogstrollet og pekte på mosen.

Gutten og skogstrollet så etter fløyta i

 mosen og blant blåbærlyngen.

Men det var ingen fløyte å finne.

 Gutten så på skogstrollet. «Hvor gikk du etterpå?» Spurte han.

«Hmm…» Skogstrollet klødde seg i hodet.

«Ekornungene kom og skulle vise meg det nye gjemmestedet sitt. Det var nedover her.» Sa skogstrollet og gikk sakte nedover en sti.

Plutselig fikk skogstrollet øye på noe.

«Foa har vært her!»

«Hvem er Foa?»

«Reven. Han finner på de merkeligste ting. Du skjønner han er like lur som han er vettløs. Han begynner fort å kjede seg, og så kommer revestrekene. Han må ha gjemt bort fløyten min!»

«Hvordan finner vi den?» Spurte gutten.

«Han er lur, men han er også lat og liker ikke å bade.»

Skogstrollet begynte å snuse rundt i luften.

Så fulgte han nesa til en gammel stubbe. Under stubben var det to hull til øyne. Skogstrollet luktet først i det ene hulet, så i den andre. Så strakte han hånden inn under stubben. Når han trakk hånden sin ut igjen holdte han en glinsende gull fløyte i hånden.

7. Kapittel

Skogstrollet hoppet og jublet av glede.

Han spilte på fløyta og danset rundt gutten.

Gutten så forundret at blåbær vokste fra små hvite dotter til store modne bær

på bare noen få sekunder.

Han hørte noe fra trærne, og så opp. Ekorn kom hoppende fra alle kanter

for å høre på musikken. En kolonne av skogsmaur kom marsjerende bort

og danset i en sirkel rundt gutten og skogstrollet.

Fugler samlet seg på grener og ga sin trillende stemme til melodien skogstrollet

spilte. Nye blader spratt ut av grener på trær og busker.

Skogstrollet spilte ferdig og ga gutten en stor klem.

Når gutten så seg rundt igjen var skogen stille. Alle fuglene, dyrene og maurene hadde forsvunnet, bare de store modne blåbærene var igjen.

«Kan jeg få plukke noen blåbær?» Spurte gutten usikker på om det var lov å plukke blåbær som var tryllet frem av skogstrollets magiske fløyte.

«Ja selvfølgelig kan du det! Jeg skal hjelpe deg å plukke.»

Sammen plukket de bær. De fleste gikk rett i munnen og resten fikk gutten med seg hjem.

Skogstrollet viste veien til en stor sti som gutten kjente igjen. Det var stien som gikk tilbake til pappa sin jobb.

Han tok avskjed med skogstrollet.

Han gikk hjemover med spikkekniven sin i lomma og tenkte på alt det underlige han hadde opplevd. Han tenkte på hvor mye han fortsatt hadde å lære om verden han bodde i. Han smilte glad.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.