Skogoppsyn overser naturverdier i Bærum

Skogoppsyn overser naturverdier i Bærum

Skogoppsynet for Bærum kommune overså vesentlige naturverdier ved godkjenning av hogst i Bærum.

Gammel naturskog er enda sjeldnere i Oslomarka enn i resten av landet. Slik skog ved Delingsbekken i Bærum (se kart under), eid av Bærum kommune og drevet av Viken skog, ble godkjent for hogst av skogoppsynet i Bærum kommune og Fylkesmannen i Oslo og Viken etter befaring i februar 2019. Fylkesmannen omtaler skogen i bestand 236 som “ensjiktet granbestand, noe uttørking“.

Som bildene under viser er dette langt fra virkeligheten. Skogen som skogoppsynet godkjente for flatehogst har naturverdier på høyde med det nylig (2018) opprettede naturreservatet på Eine i Bærum. På Eine godkjente kommunens skogoppsyn i 2016 flatehogst av den mest verdifulle delen av naturreservatet, før ressurser fra Monark “oppdaget” naturverdiene i hogstområdet og skogen etterhvert ble vernet.

I mai gjorde Monark 27 funn av rødlistearter i området som skulle flatehogges ved Delingsbekken, flere av dem truede. I tillegg til det uvanlig varierte skogbildet, var altså tettheten av rødlistearter svært høy. Etter at Monark fant truede arter i hogstområdet, er nå nøkkelbiotopen som i utgangspunktet skulle forhindret Fylkesmannen i å godkjenne hogsten, endelig blitt opprettet.

Manglende kompetanse og vilje hos skogoppsynet?
Skogoppsynet i Bærum kommune og hos Fylkesmannen i Oslo og Viken oppdaget ved befaringen altså ikke at skogen er flersjiktet naturskog med store mengder død ved i alle nedbrytningsstadier, og med tilhørende stort potensiale for rødlistede arter. Hadde skogoppsynet oppdaget slike naturverdier så ville de vel ikke beskrevet skogen som en “ensjiktet granbestand“?

Da Fylkesmannen gjorde hogstvedtaket fantes det ikke registreringer av truede arter tilgjengelig i offentlig kartverk. Disse ble publisert av Monark etter vedtaket ble fattet. Fylkesmannen konkluderte derfor i vedtaket: “I og med at naturmangfoldet i liten grad berøres av planlagt hogst, og det ikke kan påvises effekter av tiltak på verdifull natur, legger Fylkesmannen til grunn at det ikke er nødvendig å foreta vurderinger etter de andre miljøprinsippene i [naturmangfoldloven] §§ 9 til 12.

Når skogoppsynet beskriver skogen ved Delingsbekken i Bærum som “ensjiktet granbestand“, så sier skogoppsynet egentlig at skogen ikke har naturverdier av betydning. Når skogoppsynet heller ikke finner truede arter i offentlige databaser fordi artskompetanse ennå ikke har besøkt området, så konkluderes det med at kunnskapsgrunnlaget etter naturmangfoldloven er godt nok og at skogen kan flatehogges. Dette er den vanlige mekanismen for tap av Oslomarkas siste naturskoger. Monark erfarer at skogoppsynet mangler kompetanse på biologisk mangfold, og vilje til annet enn å flatehogge skogen.

Fylkesmannens påstand om at “kunnskapsgrunnlaget er oppfylt” fører til at andre bestemmelser i loven ikke kommer til anvendelse. Fylkesmannens landbruksavdeling unngår slik å vurdere hogsten etter lovens § 9.(føre-var-prinsippet), som ved mangelfullt kunnskapsgrunnlag krever ytterligere biologiske undersøkelser i hogstområdet.

Bukken, havresekken og misbruk av tillit
Fylkesmannens beskrivelse av skogen kan være et arbeidsuhell, men faller inn i et mønster med underrapportering av naturverdier i norsk skogbruk generelt, og enda en gang i Bærum kommune. Fylkesmannens vedtak om å flatehogge skogen ved Delingsbekken er et eksempel på hvordan skogbruket i Oslomarka systematisk omgår bestemmelsene i naturmangfoldloven.

Påstander fra skogbruket om at det ikke finnes naturverdier i et område som skal flatehogges, må møtes med skepsis. For her er bukken satt til å passe havresekken; skogbruket har selv ansvar for å lage reglene og gjennomføre kartlegging av skogen for å hindre tap av naturmangfold, samtidig som hogst av den samme skogen øker fortjenesten. Det finnes ikke noen ekstern kontroll med virksomheten. Kartleggingen skogbruket gjennomfører er, slik denne saken eksemplifiserer vilkårlig mangelfull og ofte preget av grunneiers økonomiske interesser.

Den tillitt samfunnet har vist skogbruket i Norge ved å la skogbruket utforme og håndheve sitt eget regelverk, misbrukes og må revurderes. Med dagens takt i flatehogsten av Norges siste naturbarskoger vil vi i løpet av de kommende 30-40 år ha mistet all gjenværende slik skog.

Skrevet av Thomas Krogh

Leave a Reply

Your email address will not be published.